Etter flere ukers medietrykk mot ambulansetjenesten, samt etter å ha lest Johannes Strands innlegg i sykepleien synes jeg det er på sin plass å heise et ”fornuftens flagg” med tanke på å bruke tilsynssaker som parameter for å måle yrkesgruppers kompetanse og bruke tragiske hendelser for egen lønnskamp.
Jeg synes det er meget kritikkverdig at enkelt hendelser som tilsynssaker brukes i en debatt om yrkesgruppers faglige kompetanse. Man bør være meget forsiktig med å si noe generelt om en yrkesgruppers faglige standard på bakgrunn av slike saker, da jeg tror de fleste forstår at dette er et uttrykk for enkeltpersoners handlinger.
”Til tross for lønn i knappeste laget liker han godt å være i tjeneste for Universitetssykehuset i Nord-Norge…” At man også her prøver å sette søkelyset mot egen lønnskamp på bakgrunn av denne tragiske saken finner jeg usmakelig.
Å tro at man med en høgskoleutdanning automatisk vil slippe tilsynssaker eller andre uønskede hendelser står for meg som usannsynlig og et slikt argument er uten faglig fundament. Tar man for eksempel tall fra 2004 ser man at det da var 60 helsepersonell som mistet sin autorisasjon. Ser man på helsepersonellets profesjonstilhørighet ser man at sykepleierene er den største gruppen, samt at leger kommer som nummer to (http://www.helsetilsynet.no/). Disse sakene dreier seg om alt fra seksuell utnytting av pasienter til rusmisbruk. I en artikkel på http://www.sykepleien.no/ kan man lese at en sykepleiestudent synes at ”funksjonshemmende barn bør avlives raskest mulig” (http://www.sykepleien.no/article.php?articleID=16106 ). At man på bakgrunn av dette skal kunne trekke slutninger om sykepleierenes utdanning eller egnethet I en større sammenheng er uten fornuft. Slike tall vil heller ikke etter min mening være et uttrykk for kvaliteten i sykepleierutdanningen. Legene kommer i følge de samme tallene høyt oppe på listen over tilssynssaker. Legene har universitetsutdannelse og jeg betviler sterkt at man på grunnlag av nevnte tall fra helsetilsynet vil finne legestanden uskikket til å utøve sitt yrke.
Det er meget trist og uprofesjonelt å se at andre yrkesgrupper i helsevesenet bruker en tragisk hendelse som Ali saken til inntekt for egen agenda og jeg håper at Johannes Strands utspill ikke er representativt for sykepleierforbundets syn i denne saken.
”Men det gjenstår å heve kompetansen med flere sykepleiere, og ny utdanning for ambulansepersonellet” Dette er en påstand uten faglig fundament, men en antagelse som for meg framstår som profesjonskamp. Når det gjelder yrkesgruppers kompetanse i prehospitale tjenester har denne utdanningen vært i søkelyset lenge og har vært under stor utvikling de senere år. Ambulansetjenesten tilbyr i dag et godt medisinsk tilbud og man har gått fra å være en ren transporttjeneste til å bli sykehusets forlengede arm. Det som er spesielt for ambulansetjenesten og prehospitaltjenesten generelt er graden av operative fagdisipliner opp i mot det medisinskfaglige. Skademekanikk, utrykningskjøring, operativ skadestedsledelse, samband, egensikkerhet, vold, samarbeid med politi, tverrfaglig redning og psykiatri er fagaspekter som må sikres i en utdanning for grupper som skal være en del av dette arbeidet. Dette har man i stor grad fått til i dagens system med en 4-årig grunnutdannelse fram til fagbrev og en 2-årig Paramedic utdanning på høgskolenivå for erfarent prehospitalt personell. Paramedicutdanningen er en utdanningsmodell som er formet med tanker fra ledende personer i det prehospitale fagmiljøet i Norge og er under stadig utvikling. Dette er etter mitt syn et godt faglig fundament for å tilby et godt medisinsk tilbud. Stå da heller sammen og støtt opp under den faglige utviklingen som skjer i prehospitaletjenesten.
Mvh
Rune Millerjord
Ambulansearbeider, Paramedic student - Trondheim
E-post: rune.millerjord@gmail.com
Tall brukt i innlegget:
Helsetilsynet http://www.helsetilsynet.no/templates/ArticleWithLinks____6972.aspx
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Verdens Gang: Ambulansepersonellet fra Helgelandssykehuset i Mo i Rana forlot den kreftsyke mannen (60) som hadde ramlet ned trappen.
Kort tid etter måtte 60-åringen hentes av en ny ambulanse. Han ble sendt med legehelikopter til Tromsø og operert for hjernehinneblødning.
- Jeg synes det var rart de at de ikke tok han med seg den første gangen, sier kona til VG.
Helgelandssykehuset beklager at de forlot den syke og skadede mannen hjemme i Mo i Rana den 4. september.
- Det skal ikke skje, det er brudd på våre retningslinjer. Ambulansepersonell skal aldri forlate en pasient uten at det er klarert med lege, og det skjedde ikke i dette tilfellet, medgir Svein Arne Monsen, avdelingssjef for ambulansetjenesten ved Helgelandssykehuset.
Forsømmelsen kan ha sammenheng med at den ene sjåføren som er vikar og utdannet sykepleier, manglet et pålagt prosedyrekurs.
Helgelandssykehuset har innskjerpet rutinene - og ettergått at alle i ambulansetjenesten har den nødvendige opplæringen.
Det er lurt å ikke få frem en hets mellom yrker.
Klart noen ser mere opp til sitt yrke enn andres yrker.
Vi er alle skollerte til å gjøre vår jobb.
Sykepleiere er skollerte i sin jobb og ambulansearbeidere er skollerte i sin.
Istede for å hetse andres yrker, så er det viktig at vi skal samarbede.
Så om vi passer på vår egen jobb og utfører den som den skal gjøres uten å snakke nedlatende om andre yrker så blir dette bra og da får den som vi jobber for (pasienten)optimal hjelp.
Vi må bli bedre til å forbedre oss selv istede for å se ned på yrkesgrupper vi skal jobbe sammens med. VI HAR ALLE 1 MÅL MED DENNE JOBBEN "PASIENTEN I FOKUS"
Ambulansearbeider
Dette er en medie skapt missforståelse
Som opprinnelig meningsytrer i saken, føler jeg at det er på sin plass å utdype litt. Først vil jeg understreke at jeg er ikke fornøyd med sykepleiens framstilling av saken. Når man tar kontakt med mediene for å gi en uttalelse, er det alltid en risiko for at mediet(i dette tilfelle Sykepleien) velger en annen vektlegging av saken, slik at den endrer karakter, og at agendaen dermed endrer seg. Artikkelen slik den framstår på sykepleien.no(og ambulanse.no) kan absolutt leses/tolkes som et innspill i en profesjonskamp, noe som blir helt feil. Jeg mener tvert imot at vi må legge all profesjonskamp til side og jobbe mot felles mål, slik at vi kan få en faglig best mulig tjeneste. Sykepleien har altså i dette tilfelle valgt å framstille saken slik at den skaper splid eller konflikt, noe som alltid er mer interessant for mediene enn det motsatte.
Min hensikt med utspillet var å gi sykepleierforbundet ”et spark bak”, og sette ambulansetjenesten på sakskartet. Ambulansetjenesten er en tjeneste i rivende utvikling, og jeg mener derfor at mitt forbund(sykepleierforbundet) må være på banen. For å arbeide for en best mulig tjeneste, og for sine medlemmers inntresser. Noe jeg ikke opplever at forbundet gjør i dag.
Når jeg leser Millerjords kommentar til saken, skjønner jeg at Sykepleiens journalist har lyktes i å skape splid.
Jeg oppfatter at Millerjord går i forsvar her, noe som nok er naturlig ut fra Sykepleiens framstilling av saken. Jeg velger derfor ikke å kommentere enkeltuttalelser fra Millerjord, men kommer med noen presiseringer av egne meninger.
En hver tilsynssak som ender med reaksjon, er en tragedie, både for pasient, og den yrkesgruppen det gjelder, det være seg ambulansearbeider, sykepleier eller lege. Jeg mener imidlertid at ”ryet” til oss som jobber i ambulansen er spesielt sårbart ut fra at ambulanseyrket er et ”ferskt” yrke. På få år har ambulansetjenestene utviklet seg fra en ren transporttjeneste til en tjeneste som utfører avansert medisinsk behandling. Derfor tror jeg ikke befolkningen vet helt hva vi står for ennå, mens de fleste har en relativt god formening om hva en sykepleier er. Jeg tror derfor det er svært viktig at vi ikke får flere slike saker i ambulansetjenesten.
Når jeg sier at jeg ønsker meg flere sykepleiere i tjenesten, er det ut fra det faktum at det bare er ca. 50% av de som jobber i tjenesten som faktisk har en autorisasjon. Det er med andre ord et skrikende behov for kompetanse. Jeg ønsker derfor at man heller rekrutterer sykepleiere med redningsteknisk og kjøreteknisk kurs, enn å hente folk fra gata og kjøre dem gjennom et hurtigkurs basert på NOU-76-2.
Når jeg ønsker meg en høgskoleutdanning for ambulansearbeidere, er ikke dette for at jeg mener at de som har autorisasjon som ambulansearbeider ikke er kvalifisert for arbeid i tjenesten. Det handler om på hvilket nivå utdanningen skal ligge. Som en parallell vil jeg vise til sykepleierutdanningen. Det er bare vel 20år siden sykepleien ble høgskoleutdanning, og bare 10 år siden de første gikk ut av utdanningen med full vektallsmessig uttelling. Når Millerjord argumenterer mot en ren høyskoleutdanning virker det som om han er redd for at han og de som er utdannet før en eventuell omgjøring til høgskoleutdannig, vil bli degradert når denne innføres. Jeg tror ikke det vil skje. Sykepleiere utdannet før sykepleierutdanningen ble høgskoleutdanning, er fortsatt sykepleiere, med akkurat de samme rettighetene som de med høgskoleutdanning. Det som imidlertid skjedde var at sykepleierne etter hvert kom opp på et annet lønnsnivå.
Noe som bringer meg videre til neste punkt. Jeg mener at jeg, og de andre i ambulansetjenesten er underbetalt. Jeg har en klar oppfattning om at ansvar og lønn skal stå i forhold til hverandre. Det blir derfor helt paradoksalt for meg, at jeg i arbeid på ambulansen, opplever å ha et vesentlig større selvstendig ansvar enn det jeg hadde når jeg jobbet på intensivavdeling, men ikke får tilsvarende lønn.
Jeg håper dette er avklarende og kan pense debatten over på et annet spor.
Til slutt vil jeg oppfordre alle til å legge debatten om profesjonskamp død for alltid. La oss heller spille hverandre god, og kjempe for vårt felles mål: best mulig faglig kvalitet til pasientene!
MVH Johannes Strand
Sykepleier i ambulansetjenesten.
E-post: johannes@js-design.no
Selvfølgelig må vi benytte oss av denne muligheten til å få 3 årig høgskole utdanning. Det narturlige vil selfølgelig være en kombinasjon eller videreutvikling av sykepleierutdanningen. Denne er godt forankret og det eneste alternativet. Jeg blir direkte deprimert når jeg leser innlegget til Rune Millerjord. Her ser man definitivt ikke hvilke muligheter som tilbyr seg.
Nasjonal Paramedic utdannet. OSLO
Utdanning og faglig utvikling.
Det klargjørende innlegget fra Johannes Strand setter artikkelen på Sykepleien.no i et annet lys.
Det som er interessant med tiden vi er inne i nå er jo det at ambulansefaget og prehospitalfaget kvalitetssikres gjennom et utdanningsløp.
Vi som jobber med dette husker at det kun er få år siden fagbrevet ble innført og nå sist ble Paramedic utdanningen et tilbud ved flere høgskoler.
Jeg er på ingen måte noen motstander av høgskoleutdanning, men nå når en skal forme framtidens ambulanse/prehospitalfag må en også sikre at en får en utdanningsvei og utdanningsform som faktisk kvalitetssikrer den jobben en skal gjøre. Det står for meg som ganske klart at ambulansefag og all jobbing utenfor sykehus innehar en del spesielle aspekter ved seg som gjør at en utdanning rettet mot slikt arbeide må skille seg fra de tradisjonelle helsefagene. Da opplever jeg at man ofte snakker om "høgskole" som noe saligjørende i seg selv og det mener jeg blir feil. Utdanningens innhold er også av like mye verdi.
Om deler av utdanningen blir lagt til høgskole som Johannes Strand skisserer, så skjønner man jo godt at man med den "gamle" utdanningsveien ikke ender opp som "degradert". Dette betviler jeg ikke.
Men det som faktisk har skjedd er jo at man allerede har en grunnutdanning gjennom "fagbrev"-veien som jeg tror på mange måter er undervurdert da jeg ser en en stor fordel også med denne utdanningen og det er nettopp det store innslaget av praksis og veiledning ved en ambulansetjeneste. En kommer ikke bort fra fagets praktiske sider og det framstår for meg som viktig at man ikke glemmer denne viktige siden av faget. Dette fordrer jo at man i et utdanningsløp også sikrer fagets praktiske aspekter, samtidig som man også sikrer dypere kunnskap i en del medisinske emner.
Så må en jo kunne si at utdanningen vi har i dag med fagbrev og paramedic har vært en nasjonal dugnad med tanker og innspill fra mange dyktige aktører og det er også viktig at man i det følgende spiller på disse. Man vet jo at det i dag også jobbes for å få paramedic utdanningen som en 3-årig bachelor grad.
Men dette er en interssant debatt og det er helt klart opp til oss i fagmiljøene rundt omkring å forme framtiden for vårt fag. Det er i dag allerede lagt nasjonale føringer for utviklingen av faget og disse bør en etter min mening spille på.
Mvh
Rune Millerjord
Legg inn en kommentar